Det ble en diskusjon høsten ´24. Om kongeparets sarkofag. Under stortingsmiddagen på slottet i oktober samme år benyttet Kong Harald anledningen til å takke stortingsrepresentantene for omtanken han og dronningen var blitt vist gjennom regjeringens forslag om å tildele 20 millioner kroner i prosjektmidler til anskaffelse av sarkofag. Og la til, med et smil, at han håpet hensynet til komfort var ivaretatt. «Vi skal jo være der en stund,» sa kongen, kanskje med en spesiell henstilling til Snøhetta, som er valgt som arkitekt. Varighet og evighet.
Snøhetta prosjekt for fremtiden: Powerhouse Telemark - full fart fremover
Sånn ca 2 580 år før vår tidsregning foregikk en diskusjon om det samme. I Egypt. Om enn i en annen skala. Da skal nemlig Farao Khuru ha gitt i oppdrag til den høytstående embetsmannen og visiren Hemiunu og designe sitt gravsted.
20 år senere, i Giza i Egypt, sto Kheopspyramiden klar til innvielse. Der ble den balsamerte Faraoen, sammen med litt av hvert fra hans eiendeler, ført gjennom et intrikat system av etasjer, passasjer, sjakter og kamre til sin sarkofag. Derfra, ifølge planen, skulle han stige til himmels og slutte seg til gudene. Hva som faktisk skjedde er uklart, men da britiske arkeologer på 1830-tallet fikk navigert seg frem til gravkammeret, brutt forseglingen og åpnet sarkofagen, var faraoen borte vekk. Bare gudene vet hvor det ble av ham, får vi tro.
I tillegg til mystikken rundt dette hersker det fortsatt ulike teorier om hvordan 2,3 millioner steinblokker, hver på opptil 15 tonn, ble transportert fra steinbruddet til byggeplassen. Og ikke minst, hvordan rundt 100 000 involverte klarte å stable alt presist på plass i løpet av byggeperioden på 20 år.
Imponerende er det uansett. Alt sammen. Monumentalt. Arkitekt- og ingeniørkunst. Fagarbeid. Et varig byggverk og underverk. Reist med datidens foretrukne byggemateriale: stein.
Varig. Men evigvarende?
Siden innvielsen for ca. 4 600 år siden har vær og vind og klima og annet fått gnage på pyramidens overflater slik at den nå bærer synlig preg av det. Et stykke frem i tid kan de samme gnagerne kanskje ha forsynt seg med hele underverket.
Les også: Rusted Mill House i Hellas - prisvinnende arkitektur i glass og stein
Foto: Tibor Lezsófi, Pixabay
Hva om tiltakshaveren og visiren hadde hatt andre materialer til rådighet? Glass, for eksempel. Som kongelige og geistlige, en stund etter faraoens himmelfart, kunne bruke som middel for å uttrykke sin makt og tro. Glasskunst fra middelalderen, som har overlevd i århundrer, som beundres den dag i dag, og som underveis har ført frem til produksjonsteknologier og dagens høyteknologiske glasskonstruksjoner og allemannseie.
Og som arkitekten leoh Ming Pei valgte i sitt vinnerbidrag til konkurransen om modernisering av inngangsfasilitetene til Louvre-museet. Louvrepyramiden. Lik Kheopspyramiden. I en annen målestokk enn i Giza, men en ikke mindre ikonisk. Pyramiden, som i stedet for med stein er utført med 603 rombeformede- og 70 trekantede glassruter. Båret og bundet sammen med 105 tonn aluminium og 95 tonn stål. Arkitektur, ingeniørkunst, fagarbeid, verdens beste byggematerialer og historisk arv i skjønn forening.
Varig. Men evigvarende?
Les også: BAU - verdens ledende messe for arkitektur, materialer og systemer
Foto: Michael Siebert, Pixabay
Vær og vind og klima har gjort sand av stein i Giza i årtusener. Og fylt på litt ekstra til pyramidenes omgivelser. Hvor det ikke mangler på sand fra før. Eller i andre ørkenområder for den saks skyld.
Sand. Den primære råvaren i glass. Som det derfor er lett å tro det er nok av. Og det er riktig. Det mangler ikke på sand. Saken er bare at sanden fra verdens ørkener ikke egner seg for produksjon av glass. Sand, til produksjon av glass er en begrenset ressurs.
Når prognoser for vekst i den globale byggeaktiviteten de neste 15 årene forventes å passere 30% og vi på det tidspunktet skal huse anslagsvis 700 millioner flere mennesker enn de vi er i dag, så risikerer vi derfor å være uten sand til produksjon av glass. Innen 50 år hevdes det. Om prognosene treffer.
Men, så er det slik. Glass er ikke bare et varig materiale. Det er et evig materiale. Glass kan gjenvinnes i det uendelige. Slik som aluminium og stål. Verdens beste byggematerialer.
Mer enn 95% av alt glass som kommer tilbake fra renovering og rivning globalt hvert år ender sitt liv i deponier. Det kan ikke fortsette slik. Den internasjonale glassindustrien tar dette på største alvor og rigger seg nå for mottak av glass fra renovering og rivning til produksjon av nytt glass. Glass flytter seg fra å være evigvarende avfall til en evig ressurs.
Les også: Fra kornsilo til Kunstsilo
Foto: © Hugo Lütcherath
Som det eneste landet i verden har Norge forskriftsfestet håndtering av farlig glassavfall. Selskapet Ruteretur, der Glass og Fasadeforeningen er deleier, har gjennom mer enn 20 år kontrollert innsamling og håndtering av mer enn 1 million isolerruter med PCB-holdig forseglingslim. Glasset fra disse rutene er transformert hovedsakelig til glassvatt. Isolasjon til flere titusen bygg. Dette utgjør likevel bare en liten del av det totale volumet isolerruter som hvert år havner hos avfallsmottakene i Norge, og ender sine liv der.
Slik trenger det ikke å være, og slik kommer det heller ikke til å fortsette å være. Gjennom lang tids arbeid har Ruteretur argumentert overfor norske klima- og miljømyndigheter for at det kun skal et pennestrøk til for å utvide denne ordningen til å gjelde innsamling og håndtering av alle isolerruter fra renovering og rivning i Norge. Og sent på kvelden, 5. desember 2024, etter en lang finansdebatt i Stortinget, stemte et samlet Storting for dette forslaget:
«Stortinget ber regjeringa greie ut verkemiddel som sikrar auka materialgjenvinning av isolerglasruter, som omfattar eventuelle forskriftsendringar og utvida produsentansvar.»
I Norge er innsamling og forsvarlig behandling av farlig glassavfall forskriftsfestet. Det kan tjene som eksempel for andre å følge. Slik at glass, som komponent i bærekraftige dør-, vindus- og fasadekonstruksjoner i aluminium og stål kan bidra ytterligere til energieffektivisering, god ressursutnyttelse, ressursforvaltning og reduserte klimagassutslipp.
Ikke bare i ikoniske pyramider, men i alle byggverk.
Foto: Shutterstock
«Humankind’s Most Important Material. Glass has changed the world like no other substance, but people usually overlook it». Douglas Main, The Atlantic, April 2018.
Materialet vi tar for gitt. Glass bare er der. Tenk om det ikke hadde vært der? Eller om vi hadde kommet i situasjon hvor det ikke lenger var tilgang til det? Det kommer ikke til å skje. Nå gjør vi noe med det. Varighet og evighet.